Historen om Ryvingen Fyr
Øya Ryvingen
Øya Ryvingen er på 400 mål og navnet kommer fra det gammel norske «rufa» - «øya som ruver». Frem til 1867 var det gårdene på Ytre Farestad som eide hele øya. De brukte øya til beite og som utgangspunkt for jakt og fiske. Retter som Ytre Farestad fremdeles har. Skipsfarten langs norske kysten og sørover til Europa, økte sterkt utover attenhundretallet og derfor behovet for fyrstasjoner. Med den strategiske plasseringen helt på sørspissen av landet ble det naturlig at Ryvingen fyr skulle etableres tidlig.
Det første fyret - 1867
Det første fyret ble tent 20. oktober 1867. Lykten stod på toppen av selve fyrstasjonen og var en oljebrenner med veke og skorstein av glass. Lykten lyste hvitt med ett rødt blink hvert minutt. Fyrvokteren måtte selv ansette og betale en fyrkarl til å hjelpe seg. Fyrkarlen var ofte en lokal gutt som var anbefalt av presten. Familien til fyrvokteren var aktivt med i jobben og bodde selvsagt på fyret. Hadde de barn, måtte de gå på skole og en guvernante ble ansatt.
Historien til Ryvingen fyrstasjon avspeiler den teknologiske utviklingen. Fyrstasjonen har helt fra begynnelsen blitt utrustet med det nyeste og beste utstyret. Dagens støpejerntårn stod ferdig og ble tent 25. august 1897, og da var det bare det franske fyret d’Echmuhl, Penmarch som var sterkere i hele verden. Det ble innstallert en dampmaskin som produserte elektrisitet, og lykten sendte blink på over 34 millioner normallys. Det er faktisk 13 ganger sterkere enn lykten som står i fyret idag. I avisen Lindesnes stod det blant annet: «De blaalige, skarpe lysglimt viser sig omtrent som lyn, og lyser ind på husvæggene i Mandal og flimrer langt ind over fjeldene. Taageluren, som for en tid siden blev prøvet, skræmte folk adskilligt, nogle troede det var oksebrøl, os forekom lyden at ligne løvens brøl.» Fiskere på Skagerakskysten sendte protestbrev til Stortinget og mente at det sterke fyrlyset ville skremme vekk både fugl og fisk.
Driften av fyrstasjonen krevde nå mye mer og det ble et helt lite samfunn ute på Ryvingen. På det meste bodde det hele 34 mennesker på øya. De som jobbet der var mer industriarbeidere enn sine kolleger som skulle passe på de gamle parafinlampene. På Ryvingen var den dampmaskin som skulle passes og de var omgitt av støy og skitt. På en kald vinternatt var kullforbruket på 8 - 900 kilo per dag.
Antallet bygninger økte oppe rundt fyrtårnet, men dessverre er de fleste av dem revet i dag. Skissen «Plan af Ryvingen Fyranlæg» illustrerer dette. I dag er det kun bygning A; B; G; og H som står. Det var et strengt hierarki blant dem som bodde på fyrstasjonen og det var sjelden at de besøkte hverandre på fritiden.
Hver familie hadde sine små jordteiger og kvaliteten på jorda hang sammen med den ansattes stilling. De dyrket frukt og grønnsaker, men hadde også flere husdyr.
Olje til gass til elektrisitet; 1917 til 1957
Tilgangen på kull ble vanskelig under 1.verdenskrig og dampmaskinen måtte stoppes. Fra 1917 til 1921 ble det elektriske lyset erstattet med en oljelampe. Fra 1921 til 1957 var det gass som var energikilden. I 1957 kom elektrisiteten tilbake til Ryvingen ved hjelp av et oljedrevet aggregat. Stasjonen ble nå en såkalt tørnstasjon. Det vil si at ingen lenger bodde fast på fyret, men mennene som jobbet her ute pendlet. I starten var turnusen 3 uker på og en uke fri. Senere ble det endret til to uker på og to uker av. Ferien inngikk i fritørnene. Endringer ble det også med tåkeluren. Sirenen som var montert i 1897 ble erstattet av en diafon som gir et langt sterkere signal.
Strømkabel i 1988
I 1988 ble det lagt en strømkabel fra Skjernøya og ut til Ryvingen. Aggregatene ble nå reserveanlegg og fyrstasjonen automatisert. Tåkeluren ble lagt ned dette året, noe som ble et stort savn for folk i Mandal.
Lyset videre
I juli 2002 ble fyrstasjonen avbemannet. Samtidig ble det inngått et samarbeid mellom Mandal kommune, Kystverket, Ryvingens venner og Vest-Agder Fylkeskommune for å ta vare på fyrstasjonen. I dag er det Ryvingens venner som drifter og forvalter fyrstasjonen etter avtale med Kystverket Sør-Øst.
Bok om Ryvingen
Rita Tove Dyrstad har skrevet teksten til boken "Ryvingen - Fyrhistorie, fyrliv og fyrvenner". Den har blitt en personlig kjærligheterklæring fra fyrvokterdatteren og et praktverk for alle som liker historie, fyr, kyst og fine bilder. Rita har snakket med folk som har bodd og jobbet på fyret og hun skriver ut i fra egne minner. Selv bodde hun ikke fast på Ryvingen, men hennes eldre søsken bodde der. Samme år som Rita ble født (1955) ble Ryvingen tørnstasjon og familiene flyttet til fastlandet.
Fine bilder er det mange av i boka, Mandalsfotografen Kai-Wilhelm Nessler har illustrert verket med mange flotte fotografier. I tillegg vises et stort historisk billedmateriale fra dette, som engang var som en liten landsby ytterst mot havet.
Utstillinger i fyrtårnet
I fyrtårnet vil du om sommeren til vanlig finne en kunstutstilling. Sjekk Facebook og hjemmesiden når sommeren nærmer seg.
Informasjonsskilt
Lindesnes fyrmuseum og Kystverket har satt opp skilt i havnen og oppe i tunet. Her kan besøkende lære mye om Ryvingens særegne historie og se flere gamle bilder og illustrasjoner laget av Arild Fredriksen i Kystverket.
Skiltene er trykket på foliert aluminium og montert på betongelement. De er dermed laget i et materiale som går igjen på samtlige norske fyrstasjoner, nemlig betong.
